Insulin, P

Insulin er et hormon som produseres i betacellene i Langerhans' øyer i pankreas. Ved syntesen av insulin dannes først et proinsulin. Proinsulin spaltes til insulin og inaktivt C-peptid som utskilles i ekvimolare mengder fra betacellene til vena porta. Insulin har stor førstepassasjeeffekt i leveren og halveringstiden i blodet er omlag 4-6 minutter. Glukosekonsentrasjonen i blodet er den viktigste regulerende faktor for utskillelse av insulin. Normalt stiger nivået av insulin kraftig i forbindelse med måltid. For vurdering av insulinnivå er det derfor viktig å vite tidspunkt for siste inntak av fødemidler.

Utredning av hypoglykemi med uklar årsak, herunder mistanke om insulinintoksikasjon. Mistanke om postprandial hypoglykemi etter stort vekttap eller fedmekirurgi. Mistanke om insulinproduserende tumor (insulinom). Ved utredning av insulinom anbefales å måle insulin, C-peptid og proinsulin etter 12 timer faste og under hypoglykemi (glukose < 2,5 mmol/L). Pga. lengre halveringstid er C-peptid bedre egnet enn insulin til å vurdere grad av betacellefunksjon.

Pasientforberedelse:
Prøven tas fastende. Det anbefales å ta samtidig prøve til glukosebestemmelse.

Ved utredning av hypoglykemi og ved spørsmål om insulinproduserende tumor tas prøven etter 12 timer faste eller under hypoglykemi (glukose < 2,5 mmol/L).

Prøvetaking:
Insulin degraderes gradvis dersom prøven ikke fryses. Prøven skal avpipetteres og kjøles straks etter sentrifugering. Dersom avkjølt prøve ikke kan analyseres innen oppgitt tid fra utførende laboratorium, må prøven fryses inntil analyse kan utføres.

Kommentarer
Metodeavhengige verdier. Konferer utførende laboratoriums referanseområder. Insulinkonsentrasjonen stiger gradvis under svangerskapet. Øvre grense påvirkes av høy BMI. Hos friske personer er insulinutskillelsen pulserende. Insulinnivået i blodet stiger normalt kraftig etter et måltid, og det er derfor avgjørende for vurderingen å vite om prøven er tatt fastende.

Insulin har en meget kort halveringstid i blodet. En tilfeldig prøve reflekterer således dårlig den insulinmengden som utskilles fra betacellene i pankreas. C-peptid har derimot lengre halveringstid i blodet og gir derfor et bedre mål på den endogene insulinproduksjonen. Insulinverdiene må sees i sammenheng med det aktuelle blodglukosenivået.

Høye verdier sees ved insulinresistens hvor det foreligger en kompensatorisk økt insulinsekresjon med høye fastende insulinkonsentrasjoner. Mye tyder på at personer med insulinkonsentrasjon i øvre halvdel av referanseområdet er insulinresistente, og at dette kan ha betydning for lipidprofil, blodtrykk og kardiovaskulær risiko (‘det metabolske risikosyndrom‘). Ved eksogent tilført humant insulin vil målt s-insulin være høyt samtidig som s-C-peptid er lavt. I hvilken grad en eksogent tilført insulinanalog medbestemmes i målt s-insulin avhenger av hvilket insulinassay som benyttes. Ved insulinom med hypoglykemisymptomer vil man finne lav b-glukose og en parallell økning av insulin, C-peptid og proinsulin. Forhøyet insulinnivå kan også påvises ved Cushings syndrom, behandling med glukokortikoider, ved akromegali, leversykdommer, familiær fruktose- og galaktoseintoleranse og ved bruk av p-piller.

Lave verdier sees ved svikt i betacellefunksjon.

Feilkilder

Langvarig stase må unngås. Hemolyse kan føre til falskt lave resultater.

Sirkulerende antistoffer mot insulin vil interferere med analysen. Avhengig av analysemetode kan resultatet bli falskt for høye eller falskt for lave verdier.

Antistoffer mot ruthenium eller streptavidin og behandling med høydose biotin kan gi falskt for lav insulin konsentrasjon avhengig av hvilket insulinassay som benyttes.

Eksogent tilført humant insulin vil i stor grad medbestemmes i analysen av serum insulin. Spesifisiteten til det enkelte insulinassay avgjør i hvilken grad insulinanaloger medbestemmes.

Analytisk variasjon er metodeavhengig. Konferer utførende laboratorium.

Hos friske personer er insulinutskillelsen pulsatil. Dette gjenspeiles bl.a. i en høy intraindividuell biologisk variasjon.