Makroprolaktin, P (Big-big prolaktin)

Prolaktin forekommer normalt hovedsakelig i monomere og dimere former. Imidlertid har opptil 4% av befolkningen betydelige mengder av såkalt makroprolaktin (tidligere kalt «big-big»-prolaktin), som er en høymolekylær fraksjon (>100 kDa, mot 23 kDa) med svært lav biologisk aktivitet. Makroprolaktin medbestemmes ved bruk av de fleste immunologiske analysemetoder som benyttes til måling av prolaktin.

Liksom prolaktin, er også makroprolaktin en noe heterogen gruppe. Vanligst er et immunkompleks (>150 kDa) mellom monomer prolaktin og et immunglobulin, typisk IgG (også IgA og IgM er beskrevet). I tillegg kan makroprolaktin skyldes glykosylering og aggregering av prolaktinmolekyler. Felles for makroprolaktinformer er svært lav biologisk aktivitet og akkumulering i sirkulasjonen grunnet lav renal clearance. 
Mens forekomsten av makroprolaktin er estimert opptil 4% i den generelle befolkningen, er estimatene blant prøver med forhøyet prolaktin mellom 10% og 46%. Makroprolaktin kan gi prolaktinkonsentrasjoner på opptil 10.000 mIE/L, der de fleste ligger i området 2.000—6.000 mIE/L, det vil si prolaktinkonsentrasjoner som man også kan forvente hos pasienter med sikre prolaktinomer. Med andre ord risikerer en betydelig andel av pasienter med makroprolaktin å bli feildiagnostisert med hyperprolaktinemi, som kan medføre unødvendige undersøkelser og behandling. 

En utbredt «screeningmetode» for makroprolaktin er utfelling med polyetylenglykol (PEG). PEG dehydrerer proteiner, hvilket reduserer deres løselighet i vann og fører til utfelling (presipitering). Dette rammer spesielt store (lite løselige) proteiner, f.eks. immunglobuliner. Etter ny sentrifugering og reanalyse av prolaktin kan man dermed estimere konsentrasjonen av biologisk aktivt prolaktin. Merk at et referanseområde for PEG-felt prolaktin vil være noe lavere enn tilsvarende for prolaktin, siden PEG også feller ut noe normalt prolaktin. 

Se også Mistanke om feil i prøvesvar fra immunoassay/interferens.

Indikasjonen for PEG-felling og reanalyse av prolaktin er mistanke om makroprolaktin. Noen laboratorier utfører analysen rutinemessig ved prolaktinverdier i et gitt område, f.eks. 800—10.000 mIE/L, >1.000 mIE/L, eller over referanseområdet. Kontakt ditt laboratorium ved spørsmål rundt disse rutinene.

For indikasjon for analyse av prolaktin, se Prolaktin, P.

Pasientforberedelse

Pasienten bør ha vært våken minst 2 timer før prøvetaking fordi prolaktinkonsentrasjonen omtrent dobles i løpet av natten. Prøvetaking av innlagte må ta hensyn til denne døgnvariasjonen. Tidspunkt for prøvetaking i løpet av dagen synes uvesentlig.

Prøvetaking

Serum: 0,5 ml.

Noen laboratorier har oppgitt egne referansegrenser for makroprolaktin. 

Konferer med eget laboratorium. 

Forslagsvis kan makroprolaktin fastslås ved et fall i prolaktinkonsentrasjon på minst 50—60% etter PEG-felling. En lavere grense gir økt sensitivitet for påvisning av makroprolaktin mens en høyere grense gir økt spesifisitet for frikjennelse av prøver uten makroprolaktin. Noen laboratorier opererer i stedet med et separat referanseområde for PEG-felt prolaktin. Ved vedvarende mistanke om hyperprolaktinemi bør pasientens symptomer stå sentralt i vurderingen av videre utredning og/eller behandling. Merk at påvisning av makroprolaktin ikke utelukker hyperprolaktinemi.

Se også Prolaktin, P